Gjenferdet fra 1945

38 - 2008


Det startet med en opplevelse jeg hadde når jeg var på alfanivå, et stadie mellom søvn og våken tilstand. Jeg forlot kroppen og kom til en gate en kveld det var mørkt, gatelysene var tent. Da trodde jeg at jeg var død, var veldig frustrert og tenkte på hundene mine. Var i nærheten av en Pub. Min farmor var med meg og holdt meg i hånden og vi gikk inn på den Puben. Jeg spurte henne om hva som er meningen med livet? Da tok hun meg med på en runde. Vi kom til en skole, en kjempestor bygning med en stor klokke midt på. Vi sto utenfor og hun fortalte meg at det var flere klassetrinn og at det var en mening med alt som skjedde.

Etter denne rundturen satte vi oss i en sofa inne på Puben. Der var det mange personer som stilte seg rundt oss. En Japaneser pekte på maven min og lo og kniste. Jeg følte det var noen bak meg, snudde meg og der kom Hitler med to vakter, en på hver side. Han så ut som en angrende synder, gikk og så ned og turde nesten ikke se på meg. Med det samme jeg så Hitler komme gående sa jeg fysj, æsj. Straks jeg hadde sagt dette angret jeg for å ha sagt det, tenkte at det var ikke nødvendig at han hørte meg si det. Han virket veldig lei seg for det han hadde gjort.

Japaneseren sier at jeg skal være Hitlers mentor. Og alle andre sto og gliste og nikket bekreftende på at jeg skulle være det. Jeg slo meg vrang og sa jeg ikke ville dø for å være Hitlers mentor. De rundt meg bestemte at sånn skulle det være, ingenting jeg kunne gjøre med det så jeg innfant meg med situasjonen. Hitler og jeg gikk ut og snakket sammen, men hva vi snakket om vet jeg ikke.

Etter denne praten var jeg ferdig der, farmor var borte og jeg var helt alene. Spekulerte på hvor jeg skulle gjøre av meg, for jeg var jo død, trodde jeg. Kunne like gjerne begynne å gå tenkte jeg og gikk bortover gata, oppover en bakke helt til jeg kom på toppen hvor jeg hadde utsikt utover hele byen og landskapet omkring. Da tenkte jeg som så at jeg bare måtte innfinne meg i at jeg var død. Kom ingen veg. Jeg visste at jeg ikke skulle være på dette stedet. Jeg strekte hendene opp mot himmelen og ropte på Gud og sa: ”Jeg er klar”. Da kom det et kvitt lys og hentet meg. Da følte jeg at jeg for igjennom en tunnel av kvitt lys, ble dratt i stor fart. Så plutselig var jeg over kroppen min og landet sakte. Etter å ha kommet til meg selv var jeg livredd for jeg trodde jeg skulle dø snart, etter som jeg skulle være mentor for Hitler.

Etter denne opplevelsen fikk jeg stor interesse for Tyskland. Det føltes som om jeg var en nazist, måtte begynne å se på tyske filmer, og alt med Tysk språk var som hellig for meg. Filmer fra 2. verdenskrig, fra konsentrasjonsleirene. Ble sykelig opptatt av Tyskland, mer enn normalt. Følte for å stikke hendene i Tysk jord, stappe de ned i jorda og holde meg fast der. Følte at jeg ville hjem til Tyskland, spesielt Berlin, Rikskansleriet og operahuset. Jeg visste hvordan Rikskansleriet så ut innvendig, selv om jeg aldri hadde vært der i dette livet. Jeg ble veldig opptatt av opera, hadde aldri hørt på klassisk musikk før. Klassisk musikk var som doping for meg. Som for eksempel Ave Maria hørte jeg på så mye at jeg nesten fikk gnagsår i ørene. Piano var virkelig saken og høre på.

Etter hvert begynte jeg og synge og å snakke tysk, som om Tyskland betydde alt for meg. Om natta straks etter at jeg hadde sovnet begynte de og vise meg plakater (reklameplakater) for livsstilen nazismen, som at det var den riktige veien. Gøring satt i en stor åpen bil med store blanke solbriller som skulle gjenspeile noe glamorøst. Som om han skulle overbevise meg om at dette var livet og den rette veien.

Så begynte jeg og undersøke flybilletter og hadde veldig lyst til å reise til Berlin. Så på bilder fra Tyskland, spesielt naturbilder.

Etter denne hendelsen ble jeg veldig egoistisk og det ble en veldig negativ atmosfære rundt meg. Sluttet med og se på Tyske filmer for det var noe inni meg som sa det ikke var riktig å være så oppslukt av dette. Jeg var redd og prøvde og få det på avstand, drive det vekk. I perioder greide jeg ikke holde meg unna filmene og musikken, følte en sterk dragning mot dette. Følte jeg ville dra til Tyskland legge meg på kne og kysse jorden. Tyskland var det beste landet i verden, alt annet var sekunda. Ville til og med kjøpe meg Tysk hund, alt skulle være tysk. Sånn føltes det.

Innerst inne visste jeg at dette var helt galt, og ble redd. Endret personlighet, begynte og hate og var streng. Den personen jeg tok inn hadde veldig selvtillit og det var på en måte godt, men resten var jo ikke bra. Jeg trodde jeg var besatt, følte det var en som hadde tatt bolig i meg og kontrollerte meg. Begynte og gå annerledes, som en mann, hadde veldig politisk innsikt og visste hvordan jeg skulle få med meg folket. Var veldig flink til å snakke for meg. Innimellom var jeg veldig sur og sint, fly forbanna. Hadde mer temperament enn vanlig. Dette var jo ikke meg.

Likte å strekke frem hånda til hilsning. En dag jeg kjørte bil fra leiligheta, skulle ut og handle, skjedde det noe merkelig. Plutselig så jeg en liten gutt på fortauet, han var mellom 5 – 7 år som stilte seg til slo hælene sammen og tok en korrekt Hitler-hilsen til meg. Jeg ble veldig forundret og hilste igjen på vanlig måte. Måtte bare le og ble sittende og humre for meg selv. Dette var i en periode jeg prøvde og få alt på avstand. Det virket som noen ikke likte det og prøvde og påvirke meg til å forstå at nazismen var riktig for meg. Åpnet jeg et blad kunne det være noe fra Tyskland, og vær du sikker på at jeg så den minste skrift. På TV kunne det plutselig vær tysk tale, sang og filmer. Likedan på radioen, dataen og omtrent alle steder jeg var dukket det opp ett eller annet som skulle minne meg på Tyskland og nazismen.

De som er nynazister så jeg på som feiginger, det var bare kjeften og de turde ikke gjøre noe. Hvis man brenner for en sak må man gjøre noe, ikke bare barbere hodet og tro man er konge på haugen. Man må få det opp på et politisk nivå og få med seg folket. Traff noen personer som har sånne interesser, samler på jernkors og andre gjenstander fra Hitler-tiden. De ville ha meg til å melde meg inn i Frontsøstrene.

Til tider følte jeg at det var noe utenfor leiligheta som ville inn, negative energier, mørke skygger. Hundene bjeffet unormalt mye. Hadde det ikke vært for kjærligheten til hundene hadde det nok gått enda verre.

Kjøpte meg salvie for å rense leiligheta. La den i et skjell og tente på og gikk rundt i alle rom og hjørner, røykla hele leiligheta, etter og ha koblet bra brannvarsler. Siste rommet å rense var gangen der hvor det er et stort speil. Da jeg snudde meg og så i speilet så jeg en annen person med et ondskapsfullt glis som sa: ”tror du dette hjelper, tror du jeg forsvinner på dette viset. Jeg blir her samme hvor mye du røyklegger leiligheta. ”Følte sterkt at han ville ha meg for seg selv, han likte ikke andre folk.

Mamma ble veldig bekymret for meg. Hun så at jeg hadde forandret meg mye og følte det ikke var gode energier inne hos meg. Hun reagerte veldig på disse energiene og ble i dårlig form selv. Hun ble rett og slett syk av å være nede hos meg. Hun forandret personlighet fra hun var hjemme hos seg selv og hos meg.

Hun tilkalte Halvard og forklarte situasjonen. Mens jeg satt og ventet på at han skulle komme følte jeg at noe kom til å skje. Ble veldig syk, stram og rar inni meg. Satt og holdt meg fast som om noe ikke ville gi slipp. Var helt anspent og greide ikke røre meg. Ble veldig sur for at Halvard kom og likte det ikke. Som om jeg hadde øyne i nakken fulgte jeg med på hvert skritt han tok uten og snu på hodet. Innerst inne visste jeg at jeg måtte ha hjelp.

Han stilte seg først ved kjøkkenbenken og så rundt i rommet på energiene. Gikk med bestemte skritt og stilte seg rett bak meg på venstre side. Han fortalte at rett bak meg sto det en forholdsvis liten tysk soldat, en autoritær en med høy rang. Halvard sto og holdt hendene litt fra kroppen min. Da var det en varm energi som strømmet fra Halvard og jeg følte som om jeg ble vridd, som du vrir opp en tue. Noe ble vridd ut av meg. Umiddelbart slapp alle spenninger på brøkdelen av et sekund og jeg sank sammen i sofaen, mistet all kontroll og begynte og gråte. Dette var det merkeligste jeg hadde opplevd. I tiden etter har jeg følt meg bra. Noen ganger har jeg følt at denne ånden prøvde og komme tilbake, men etter denne hendelsen ble jeg sterkere og mer bevisst over positive og negative energier, og greier å holde de unna.

Dette er en sann og skremmende historie en kvinne fra Trøndelag opplevde i 2008. Hun var under meget sterk påvirkning av Hitlers ånd, nummeret før besettelse.

Back to Top