Ja visst kan jeg stemme blod

Jo visst kan jeg stemme blod. Sår stopper å blø når jeg befaler det. Jeg kan kunsten, men lærer den ikke bort. Jeg tar min hemmelighet med meg i graven. Petter Nistad skyver lua opp av pannen. Ser på oss med stålblikk under buskete, grå øyenbryn, sier: - Tro meg, jeg farer ikke med tull. Jeg har stanset blodstyrtninger. Reddet mange liv. Det er gudsens sanning. Leger har vært hos meg, bedt meg fortelle. Men jeg har sagt nei.

Adresseavisen, 14.06.1980

Tenksomt blir han sittende uten å si et ord. Lenge. Snurrer barten mellom ru og knudrete fingre. Øynene dimmes av drivende erindringer. Så kommer det:

• Det var bestemor som lærte meg å stemme blod. Jeg var fjorten år den gangen. Hun valgte meg til å føre en familietradisjon videre. Ingen andre ble innviet i den. Jeg måtte love, og gjorde det mer enn gjerne, å ikke røpe noe, unntatt til et familiemedlem som var skikket til å  overta etter meg. Det løftet har jeg holdt. Dessverre har jeg ikke funnet noen i min familie som har egenskaper til å kunne stemme blod. Derfor blir jeg den siste.

Petter Nistad, 84 år i april, nevner utallige eksempler på at han har klart å stoppe blod hos mennesker som ellers ville ha forblødd seg. Det var mer blodstemming i gamle dager, særlig i den tiden tuberkulose og tæring gikk som en farsott over landet. Tuberklene gnagde hull på lungeårene og blodstyrtning var et faktum.

• Da skjedde det ofte at jeg befalte at blodet skulle stanse. Og det stanset. Men jeg må føye til: - Det var ingen helbred for sykdommen i å stanse blodstyrtningen, den tærte videre, men jeg hindret at disse ulykksalige menneskene ble kvalt i sitt eget blod, sier Nistad.

Siden har Nistad stanset blødninger hos folk med mavesår, eller han har fått blod til å stoppe fra pulsårer som er blitt kuttet over ved uhell. Sårene stopper å blø på sekundet, hevder han.

• Fremsier du et formular når du stemmer blod?
• Det vil jeg ikke svare på. Men jeg kan si så mye som at det har med min personlige konsentrasjon å gjøre.
• Søker du hjelp hos gode eller onde makter?
• Hos de gode.
• Forstår du oss når vi ikke er i stand til å tro på noe av dette?
• Jeg er klar over at mange mennesker ikke tror på blodstemming. Det gjør ikke meg noe at disse menneskene ikke tror. For jeg vet at det nytter å stemme blod. Hvorfor kommer det leger hit og vil lære kunsten? Hvis de ikke tror, hvorfor vil de lære da?
• Må du være hos vedkommende som trenger hjelp, berøre vedkommende?
• Nei, jeg kan stanse blod over telefonen, det betyr ingenting. Jeg har gjort det flere ganger.
• Er det mange som kontakter deg?
• Ja, det er mange, svært mange.

Petter Nistad bor på Høstad på Byneset, men han er opprinnelig fra Frosta. Faren var smed og kaibygger, noe sønnen også ble.

• Far og jeg bygde de fleste kaier i Trøndelag, det var mye tungt slit. En kjempestor rambukk måtte fraktes og settes opp, og vi hadde et jernlodd som veide 200 kilo til å "påle" med.

I 1916 kjøpte Nistad en av Høstadgårdene på Byneset, men gården er solgt for lengst nå. Da Nistad kom til Byneset gikk han straks i gang med å plante skog (skogen var uthogget på gården). Skogen vokste fort og Nistad rakk å hogge tømmer av sin egen planting. - Jeg bygde meg to hus av tømmeret, forteller han - ett til meg selv og ett til sønnen min som bor i Sparbu. Det var i 1958.

Da Nistad solgte gården begynte han som smed og snekker, en geskjeft han fremdeles driver, om enn i mindre målestokk enn før. - Jeg er oppvokst ved ambolten og kan liksom ikke løsrive meg fra den, sier hen.

Så Nistad kan mer enn å stemme blod. Han driver også litt med naturmedisin - for sin egen helses skyld. Koker kjerringrokk og hestehov og tar en slurk av avkoket i ny og ne.

• Slikt blir man sprek av, ler han. Slår nevene mot lårene og humrer som en glad hest.
• Folk tror ikke på urtemedisin heller. De tror ikke på noe som helst, har jeg inntrykk av. Ta nå for eksempel det enkle, men ytterst effektive rådet mot hikke. Det er bare å dryppe noen dråper eddik på en sukkerbit, og vipps er hikken borte. Prøv det…
• Nei, det er synd at jeg ikke har et familiemedlem som er skikket til å lære seg å stemme blod. Jamen er det synd. Jeg har lett med lys og lykte, men ikke funnet noen hittil. Og snart vil det være for sent. Jeg blir nok nødt til å ta med meg hemmeligheten dit jeg går…

Da dette intervjuet fant sted visste ikke Petter Nistad om meg. Min mor tok vare på utklippet og viste meg det da jeg kom hjem i sommerferien. Vi kjørte og besøkte Petter en helg. Noen dager senere ringte han og sa han ville jeg skulle komme hjem til ham, alene. Da fortalte han, at når han håndhilste på meg første gangen, kjente han at jeg hadde de samme evnene som ham. Og jeg fikk så lære hvordan man stemmer blod. Dette var i juli 1980.

Back to Top